torsdag 10. desember 2009

Jeg har utsatt dette blogginnlegget lenge - har hatt det i tankene i snart en måned, men har enda ikke klart å blitt helt enig med megselv. Jeg vil fortelle dere om Lovsangshjemmet, men når alt kommer til alt - så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke finne ordene!

Selvsagt kan jeg servere dere ren fakta, og skrive at Lovsangshjemmet ble startet opp i 2002, og drives i dag med støtte fra b.l.a. Det Norske Misjons Selskap.Per idag rommer barnehagen 30 barn fra 6 mnd til 3 år.

Så begynner ting å bli vanskelig. Jeg leter og leter, men klarer ikke finne frem til ordene jeg har lyst til og bruke når jeg beskriver denne helt spesielle plassen. Det er så mye følelser som settes i sving, på godt og vondt. Tingen er vell den, at det ikke er alt som kan beskrives med ord - noen ting må bare oppleves.

Legger ved noen bilder- kanskje de kan hjelpe meg å vitne om hvor fantastisk dette prosjektet er!



Lovsangshjemmet, et lyspunkt i hverdagen:)
Øverst i bildet kan motorveien skimtes.



Dette er First, hun kan være et lite troll!
Men guri malla, så nydelig hun er!
Her er hun klar for bading, barna bades hver dag før de går hjem.






De er jo bare helt herlige!



Kruu On, hun jobber med de minste barna.
Utrolig flink og tålmodig med barna, og alltid masse kjærlighet å gi.



Ettermiddagsaktiviteter - barn i alle aldere kommer for å leke, få
enkel dataopplæring, engelsk, fiolin, piano og gitar undervisning.





Men sånn avslutningsvis - I går hadde vi besøk av en Australsk kvinnegruppe, som har bestemt seg for å støtte prosjektet i 3 år fremover. De kikket litt rundt, tok noen bilder og sa - Dette er en plass med håp...

lørdag 28. november 2009

Verdens Beste Jobb!

Jeg har verdens beste jobb -





Og mer er det ikke å si om den saken :)

søndag 22. november 2009

Hjerte smerte

Vi tussler hjem fra matbutikken en tirsdagskveld, klokka har passert 20.00 og posene med mat dingler rundt oss der vi går. Vi nærmer oss en liten gruppe med unger, som etter hva øye kan dømme er mellom 4 til kanskje 8 år. Hello - sier jenta, og ekkoet lyder fra de andre barna. Vi svarer dem og smiler. Hun rekker ut armen med den lille skittne handa formet som en skål. Så kommer det andre, og mest sannsynligt slutten på hennes engelske ordvokabular. Money!
De andre følger igjen etter henne. Money, money, money!!! Vi fortsetter å gå. Det gjør fysisk vondt i kroppen. Vi kan ikke gi dem penger. De følger etter oss, noen har tatt tak i overdelen min, jeg snur meg ikke for å se hvem av dem. Redd for å gi etter, snu lommeboka på hodet og tømme hele dens innhold i hendene deres. De ville vært å gjøre dem en bjørnetjeneste, la foreldrene se at det lønner seg for dem å la barna springe på gata i steden for å sitte på skolebenken - men det forstår jo ikke de. De ser bare to kipe faranger, med tonnevis med mat i poser på vei hjem...

søndag 8. november 2009

Bangkok!

Back in Bangkok, back in business!
En nattbuss fra Mukdahan - og vips! Så var vi tilbake i storbyen! I det sekund jeg detter ut av bussen, grunnet min massivt tunge håndbagasje(les: 20 kilos tung sekk, pc og mitt varemerke på reisefot - en pose med diverse rester det ikke var plass til verken i koffert eller sekk) Folk er travle og har ingenting til overs for enda en farang med x-antall kollier.
Kl er 5 på morgenen, jeg er trøtt og har vondt i nakken, så med maskaraen på knærne setter vi i gang å gå mot området hvor taxiene har bestemt seg for å samles. Det er enklere sagt en gjort, da min trille-koffert som har kommet til trassalderen, i de grad kofferter kan komme i en trassalder, et mer riktige ord for dette er vell kanskje - kassering; det er heller lite relevant, men siden jeg først er i gang kan jeg meddele at denne mørkegrønne Samsoniten har hatt sin siste reise..!
Vi kommer frem til taxiene og deres humørsyke sjåfører, det er visst ikke bare jeg som har tendenser til morgengrettenhet, vår enorme mengde bagasje er heller lite populært siden byens stereotype av en drosje er en toyota med et nesten ikke eksisterende bagasjerom. Det slår ned i meg en kjærlig tanke til min polo som venter på meg der hjemme - Lett hadde den fiksa dette, det er uroligt hva en kan få plass til i en Polo! Bilen og all dens ledige plass stues full, vi krangler om prisen og hvorvidt det skal brukes takstameter eller ikke, så knaker og humper det avgårde.
Så, vell fremme(hurra!). Kofferten, ryggsekken og alt det andre pikkpakket slepes opp de 5 etasjene opp til legligheten vår - Åh, det er godt å være "hjemme", ha si egne lille plass, kunne kjøpe inn stearinlys og oppvaskmiddel, noe som gir en viss hjemmekoselig følelse... Dette er vår plass! Av elektroniske artikler finner du vannkoker og mikro, så middagen spises ute, til frokost serveres det yogurt, banan og musli. Så tilslutt, høydepunktet... Vi har trykk i dusjen!!! Noe som betyr at vi slipper å stå med hodet hengende over en bøtte når håret skal vaskes! Luksus altså! Tilværelsen er herlig:)

Så velkommen skal du vær, kom inn, sitt ned og slapp av! Det ser ikke alltid slik ut... Noen ganger er det verre... ;)

søndag 1. november 2009

Tempus fugit

Da de ringt fra Hald, og sa at jeg skulle få reise til thaienes land, nølte jeg ikke med å si ja til plassen, men stusset allikevell på hvor de hadde valgt å plassere meg. Asia? - men, eg ville jo til Afrika, Brasil; en land som ikke er besøkt av enhver sol-glad turist. Thailand... Alle har jo vært i Thailand!

Tenk i dag, ganske så nøyaktig, har jeg vært her i en måned! En måned - allerede! Dagene og ukene har fløyet avgårde. Jeg begynner sakte men sikkert å vende meg til tanken på å være her i ytterligere 5 månder. Nå eg snart tiden vår komt til en ende her i Mukdahan. En by som jeg har blitt glad i og som det blir trist å reise fra. Tida er snart inne for å ta fatt på storbylivet, den evige stømmen av travle mennesker og biler som konstant spytter ut eksos, samtidig reiser jeg til møter med nye mennesker, til lovsanghjemmet og alle de herlige barna der, nye oppdagelser og erfaringer. Jeg ser utroligt fram til å komme igang med jobben jeg har blitt sendt her for å gjøre.

Dette sol-rike landet er så utroligt mye mer en lange hvite strender, palmer og smil. Det rommer en gjestfrihet og frimodighet som vi i vesten har en masse å lære av. Jante-loven eller noe som ligner på den eksistere ikke her. Ei norsk småby jente fra sør-vest landet har et par ting å lære når det gjelder å slippe seg litt løst, være spontan, droppe planlegging og kjenne at en ikke alltid har kontroll.

Noen bilder...
Aerobic i parken, hver dag kl 17!
Mukdahan - tommel opp:)
I går var vi på besøk i Nasjonal parken. Jeg var gira -
Vi skulle gå opp til fossen -
Nordmannen ser et par stråler med vann som renner ned fra fjellveggen,
en thai ser en gylden mulighet til å bli våt... Turen var fin:)


Skille mellom to vidt forskjellige bostandere er ikke stor, dette bildet er tatt fra rommet vårt.



I Thailand spiser de ALT!

Frukt selges overalt! Her var å besøkte ferskmarkede...
Så, jeg har det bra! Virkelig...:) Og jeg har på følelsen at disse siste fem måndene kommer til å løpe i fra meg! Så med dette sier jeg - Tempus fugit (tiden flyr) så carpe diem (grip dagen)!!!

søndag 25. oktober 2009

3 dager, 3 land!

Fire jenter fra Norge, (Midlertdig bosatt i Mukdahan, Thailand), bestemte seg en torsdag i oktober, for å ta en tur til Vietnam, siden de hadde langhelg og hele pakka! På det store internettet hadde de lest om byen Hoi An, og dens flotte strender, "ja, hvorfor ikke?" tenkte de, og fredag morgen bare det av sted. Første stopp - Savannakeht, Laos.
Vi ankom Laos fredags formiddag, bussen videre til Vietnam gikk ikke før på kvelden, så vi hadde dagen til å kikke oss litt rundt i byen. Selv om det bare er en elv som skiller Mukdahan og Savnnakeht, er disse to byene svært så forskjellige. Søppelen fløt rundt i gatene, og det ante ingen tvil om at dette er et fattig land. Det var som å ta et skritt tilbake i tid når det gjelder utvikling.
På vår ferd etter å finne en minibank og noe mat, passere vi den lokal barnskolen, hvor det var friminutt. Hvite er nok en enda større skjeldenhet her, for barna stormet mot oss, smil, lo og ropte. Det var rett før de kom igjennom gjerdet, som skillte oss fra dem. Vi knipset noen bilder av dem, for så og vise til dem på displayet -det var stort! Noen fraser ble haltende kommunisert, og vi fikk sagt hva vi het. Mens vi stor der, møter jeg blikke til en av jente, hun griper den bleike handa mi og holder den noen sekunder i sin, før vi tar farvell, og tussler videre.

Skolebarn i Laos


Bananer i laaange baner


Finger mat, sticky rice og grilla kylling til kvelds
I 10-tida går bussen videre til Vietnam. Den humper og dumper avgårde, bussen rister og bråker, de harde setene av en type "skinn" var sikker fine engang, nå ser de ut som om et vilt sultent dyr har gått løst på dem. Det var ikke dette vi venta oss... Aldri, aldri, aldri mer skal jeg klage på den norske standeren av buss og vei! Airconditionen er det nærmeste åpene vinduet, hvor det også naturligvis kommer inn eksos og skitt, som tilslutt dannet et ekstra lag "hud". Røykeloven er ikke noen som eksistere her i distriktet så en konstant, kvalmene røyklukt fyller den lille bussen, der vi hopper avgårde... Hei - Hvor det går!

Våkner lørdags morgen på grensa til Vietnam, skitten, svett og klam - nå er vi orndtlige backpackere!
Bussen tar oss til Da Nang, vi tar sier hadet til de fire karene som kjører bussen, som har passet godt på disse fire hvite jentene som ikkje sjønner et ord av hva de sier, og som vi har på merkverdig vis begynnt og bli glad i. Hoi An er nå bare en liten kjøre time unna. Klokka har passet to på lørdagen, vi har nå vært på reis i 27 timer. Vi henvender oss på bussholdeplassen, for å få greie på hvilken buss vi må ta hjem igjen. Den eneste bussen som går tilbake til Savannakeht, slik at vi rekker skolen på mandag, går kl 17. Det gir oss hele 3 timer i Vietnam.
Vi har intet annet valg en å droppe Hoi An. Avgjørelsen er knall hard, men den måtte tas, og vi som var sååå nær målet. Men, Danang er også en kystby!!! Vi kaprer nærmeste taxi, og tilbringer en herlig, velfortjent time på stranda.


Endelig har jeg fått et lite innblikk i hva det vil si å være backpacker. Reise med buss fra by til by, krysse landegrenser og treffe en masse mennesker. Tenk nå om situasjoen var slik at vi kunne tilbrakt et par dager her i Vietnam - det hadde vært helt perfekt! Kanskje det blir backpacking neste sommer???

Sliten og skitten; backpacker`s life - Jeg likte det!
Her er jenten som vet og ordne seg!

Turen hjem var lang og klam, og buss sjåførene var ikke like hyggelige som de forrige. Vi trodde vi hadde funnet en rutebuss, men der tok vi feil gitt! Ikke bare måtte vi betale mer siden i var "Amerikanere", (for prisene som stod inne på tavla på billettkontoret var selfølgelig bare for vietnamesere, og siden vi bare var på slik gjennomreise hadde vi et stramt budskjett, for å ikke sitte igjen med en masse dong(som er vietnamesiske penger), og på denne måten hadde vi heller ikke nok penger til mat) men vi hadde havna på en slags varetransport-buss, som etter en times kjøring stoppa for å demonter bussen og lesse på varer. Engelsk kunnskapene var lik null, slik at vi ikke hadde mulighet til å få spurt hva det var som skjedde....
Tisse-pause!
Noen søte geite killinger som vasset rundt i søppelet som var strødd langs veien.
Vel hjemme! Tommel opp for en kjekk helg! Dusj og tannpuss gjorde godt for velværen. Men jeg må innrømme at jeg likte det - og ikke hele tiden vite hva neste trekk blir, skittenheten, friheten. Mari - den fødte backpacker!

onsdag 21. oktober 2009

I fengslet

I dag har vi vært med på besøk i Mukdahan`s fengsel. Mange tanker og forventninger hadde surret rundt i hodet mitt de siste dagene, for hva kom jeg i grunnen til å møte? Dette var i det hele og det store mitt livs første møte med et fengsel og dets innsatte. Hva vi egentlig skulle gjøre, og om vi var tenkt noen spesiell oppgave var forholdsvis uvisst.

Vi ankom fengslet først av teamet dennen onsdags morgenen. Så der stod vi, fire forvirra og lettere ukomftable utforbi i fengselsgården. Vaktene kikket på oss, med blikk som tilsa at vi ikke trengte å si noe om at vi ikke engetlig hlt visst hva vi gjorde her. Heldigvis kom Sim og mannen hennes kjørende relativt raskt etter oss. Sim hilste oss varmt, slik hun alltid gjør -Sim er en beundringsverdig flott dame syns jeg, hun husker alltid på å takke Gud for alt de gode hun ser rundt seg!
Vi bli tatt med inn i fengslet, ut i luftegården og videre bort i en slags "møte-kork", me tak over og vifter i taket. Ca 50 av de innsatte er med - Vi skal fortelle om Jesus! Vi presentere oss, og jeg får prøvd thaien min så smått. Videre synges det og latteren sitter løst - Stemninga er god! V


Vi lærer dem enkle kristne barnesanger; ja, hvorfor skal evangeliet vær noe mer avansert enn det! Buskapet er klart og enkelt - Yes, Jesus loves me, the Bibel tells me soo. Yes, I love Jesus because he loved me first!


I dag var det tre mennesker som ville ta imot Jesus.

Kirka gjør en kjempe flott jobb med de jevnlige besøkene, det kunne smilene som lyste tilbake mot oss fortelle. Jeg håper og kunne få være med på en nytt besøk, før vi reiser videre fra Mukdahan til Bangkok.

Fengslet i Mukdahan er for både kvinner og menn. Kirka kommer på besøk en gang i månden, dette har de holdt på med side 2005. De innsatte er hovedsaklig enten illegale eller har blitt tatt i og smugle stoff, noe som blir gjort hyppig over grensa fra Laos. Det å smugle eller besitte stoff er her i Thailand en veldig alvorlig forbrytelse, og mange soner livstid for dette.
For meg var det vansklig og ikke føle empati med de ung jentene, som etter det jeg kunne se, er på min egen alder. Tenk å vite at i en alder av 19-20 år, skal du sone ytterligere din egen alder i år for å ikke snakke om resten av livet bak disse murene.
Dette besøket har gitt meg et lite innblikk i hvordan det jobbes rundt om i verden for å spred Ordet om Jesus; Dette tar meg med meg videre i ryggsekken på thailands-eventyret mitt...

mandag 19. oktober 2009

Dagene i Mukdahan

Mukdahan, en passe stor by i nord Thailand. Hadde lenge håpet om at jeg skulle klare å orientere meg, men alle gaten ligner jo på hverandre! Jeg har konkludert med at min retnings sans er ikke-eksisterene.

For thaier er det å bruke bena som fremkomst middel noe helt frement, så når fire hvite jenter går til skolen hviner det i bremsene på tuk-tuk`ene. En tuk-tuk er Mukdahan`s svar på taxi; en moped med vogn, med plass til fire. Hvor mye en thai betaler for en tur med denne farkosten er uvisst, men vi har en anelse om at det for oss, er det litt "over-priced".

I Mukdahan er det ikke flust med hvite folk, eller faranger, som vi bleike utlendinger kalles. Med dette følger en jevn strøm av tilrop og tuting. Det å stirring kan umuligt være en uting her i landet, for da har vi møtt et stor antall uhøflige thaier iløpet av vår tid her - Vi er rett og slett en attraksjon i oss selv der vi svette tussler avgårde.

I går var vi med på gudstjenesten i kirka, ei flott stor kirke var det! Ungdommen var aktive gjennom det hele, med ledelse og lovsang. Vi sang med vi også; en salig blanding av engelsk og thai!

Ellers går dagene sin gang; skole frem til lunsj (kl 12), vi går hjem, jeg gjør et iherdigt forsøk på pensumlesing, men hodet mitt er fullt av thai-gloser at jeg mislykkes stadig... Det er som man sier - den som sover...

onsdag 14. oktober 2009

De første ukene i bilder

Bildene kommer ikke helt i kronologisk rekkefølge...
Men hva gjør vell det! ;)
Frokost i Pibun


Thai-bussen



Hele leir-gjengen!



Biblestudy! Vi har tegnet skapelsens 7 dager!



Teeeeaaam Thailand!




Vi besøkte "The Grand Palace" i Bangkok.
Jeg hadde på meg tights, det var ikke godt nok! Bra de hadde fotside skjørt til utlån da;)






Sa-wat-dii-kha!!!

Da var jeg her! I Thailand!
Etter nesten to uker i landet, går det fortsatt opp for meg at jeg er her! Thailand! Det har vært så fjernt å langt borte så lenge, og nå er jeg her!

Allerede har vi fått opplevd og sett mye, det føler jeg ihvertfall selv. Etter noen travle å lange dager i Bangkok, reiste vi på leir til Pattaya med noen stipend studenter fra nord-øst Thailand. Denne stipend ordning fugerer slik at barn og ungdom kan søke om støtte til skoleskyss, skole-uniform, skolemat o.l. Av 47 påmeldte, dukket ca 27 opp, noe som ikke er uvanlig her i thaienes land. Vi besøkte standa på dagen, hadde litt bibel undervisning og lek tilslutt grillet vi reker å blekksprut under kokosnøtt palmene nede på standa som snacks på kvelden. For mange av ungdommen var dette dere første møte med havet! For oss som kommer fra Norge, med vår evig lange, og lett tilgjengelige kyststripe kan det være vanskelig å forestille seg.

Dagen etter kjørte vi tilbake til Bangkok, besøkte et akvarium og et viten museum, før vi tok fatt på den laaaange bussturen hjem. Vi snakkes tidenes buss! Har aldri sett maken; selve definisjonen på harry tror jeg jeg våger å si. Knall rosa, vifter i taket og karaoke på thai!

Bussen tok oss med opp til Pibun, hvor vi vaska oss etter den 12 timers lange kjøreturen. Frokos fikk vi servert frokos - Dette ble vårt første møte med finger mat. På menyen stod kylling/fisk og sticky rise. Sticky rise, er en litt fetere ris, den er klissete, noen om gjør det mulig å spise med hendene. En festlig opplevelse.

Videre gikk turen til Mukdahan, en liten by på grensa til Laos. Dette er en by som jeg føler jeg har sjangs til å klare å orientere meg i! Her ska vi være i en måneds tid å lære thai! Noe som jeg tror jeg kan bli en utfordring, spesielt med mitt språkøre ;)

Sånn! Det var en liten oppdatering fra Thailand. Oppdateringene kommer nok på løpende bånd - for nå er vi i gang!!! See ya!

torsdag 24. september 2009

Reise..? Jeg?

6 månder, Thailand, Bangkok.


Flybilletter, gater, pass, id-kort.


Pakkelister, kofferter, kun 20 kilo, ikke pakk for mye, men ikke for lite.


Hald, bra folk, trygt.


Mor....


Uvitenhet


5 etasjes motorveier, munnbind


Slummen; lovsangshjemmet, fattig/rik


I dag er det 8 dager til av reise, og en av de siste kveldene her på Hald. På fredag reiser jeg hjem til mor, for noen dager hjemme før utreise. Thailand har helt siden mai, da jeg fikk telefonen fra Hald, vært noe fjernt, noen langt framme i tid, tenkt at jeg har hatt god tid til mentale og praktiske forberedelser.


Neste torsdag sitter jeg på flyet....


De siste to dagene har vært merkelige. Jeg går liksom rundt i denne bobla og klarer ikke helt å snu tankene mot at det snart er avreise. Jeg reiser snart... Det er rett å slett helt vilt! Ufattelig!


Reisenerver? Ja.... Det kan man vell si...

mandag 14. september 2009

søndag 6. september 2009

Søndag

Det er søndag og jeg har fri!

Det er fakisk litt uvant for meg, å ha fri mener jeg. Etter et par år med heftig helgejobbing, er det å ha fri på diverse helligdager, blitt en luksuvare. Jeg liker å ha fri. Jeg liker å sove - Sove til jeg våkner av megselv, for så og sovne igjen. Siden vi hadde undervisning også i går, på en lørdags formiddag, var det ekstra godt å sove lenge i dag.

Som sagt så er det søndag, og på søndag er det gudstjeneste i Mandal kirke. Jeg pleier ikke gå i kirka på søndagene - Ikke at dette er noe jeg er alene om her på Hald heller, men for de internasjonale virker det nok rart at vi velger og ikke gå i kirka uten å ha en grunn til og ikke gå.

I dag foreksempel, jeg skippa lett frokost, for så å stå opp rett over tolv, just i rett tid til middag. På min tur traff jeg på en og to internasjonale. Jeg hilser dem med et "god morgen", uten å tenke noe særlig mer over det. Ikke før jeg traff min aller kjæreste romkamerat. " How are you doing?" Spør hun med et litt bekymret ansiktsuttrykk. Bra, svarer jeg. Hun ser på meg, og er ikke overbevist...

Nå tar vi et tankesprang tilbake til den første søndagen vi var samlet her på Hald, hun spretter opp, og spør om ikke jeg skal i kirka. Dette var i den uka, influensaen hadd begynnt å snike seg innpå meg, så jeg sa jeg hadde vondt i hodet, og skulle prøve å sove meg frisk... Men, jeg blir nok med annen gang, type kommentar, kom mumlende fra nestendrømmelandet mitt.

Apropos! Dette er noe jeg har blitt litt bevist på i tida her på Hald. Vi nordmenn er fæle på slikt! Noen sier til oss. Vi skal gjøre det og det, da og da, kommer du!? Vi har kanskje ikke super lyst til dette, men velger ofte allikevell å svare -Ja, jeg kommer snart, eller noe sånt, isteden for å bare si det som det er! Vi sier slik, vi norske, også går vi på noen skikkelige blemmer, når vi finner de internasjonale sittende å vente på oss... Et mildt tilfellet av kulturkrasj kan man vell si...

Men tilbake til søndagen - derfor fikk jeg ikke overbevist henne helt, for, jeg hadde jo sagt jeg skulle være med i kirka, så da måtte jeg vell være litt syk da; Det er meget mye mulig jeg så noe trøtt ut, og øynene hadde ikke helt åpnet seg etter nattens søvn. '
Noe annet som er nytt for meg, er hvor ærlige de er. Ofte på kveldene, når vi blir liggende å prate, sier hun, du ser trøtt ut, takk du! tenker jo jeg da! En afrikaner spør "er du syk?" Nei, svare du, ser jeg syk ut? Da vil du sannsynligvis få et ja til svar, fordi det var jo en grunn til at han spurte i førsten.

Søndagskvell, snart slutt på helga, og jeg har desverre ikke komt igang med lesinga slik jeg hadde lovet megselv. Men i morgen! I morgen skal jeg begynne -Ja, slik skal vi gjøre det! Bra plan :)

Nytt kamera!!!

Siri&Mari - Team Bangkok!!!


Isaiah fra Kenya og Mari fra Egersund





Hilde & Moses


Matteus & Magnus sitter tålmodig, og lar Mari teste de mange funksjonene på det nye kameraet sitt.


torsdag 3. september 2009

Lydkaos

Jeg sitter nå her å skriver. Klokka er såvidt blitt halv åtte og jeg er stup-trøtt. Jeg har rømt fra peisestua til spisesalen, og har i skrivende øyeblikk Alanis Morisetts behagelige "Everything" godt plugget inn i øra. Med mine lydisolerende øreplugger hører jeg ikke all støyen som jeg nettopp har forlatt inne fra stua. Jeg blir helt hodetgal av et x antall lydkilder på en gang! Denne gangen var det 3. Noen sitter å klimprer litt på en gitar, andre trykker noen akkorder prøvende på pianoet, mens afrikanerne skrur opp lyden på stereoanlegget. På denne måten må alle spille høyere, og høyere for å kunne høre seg selv; dette blir støy, det kan jg forsikre om.

Hei - Jeg heter Mari, og jeg er lydsensitiv...

Kunne det ikke vært e bra regel, at det kun skulle være èn som spilte omgangen, eller at de faktisk kunne spilt noe sammen!

(Ipoden skifter til neste sang -Det er enda ikke noen i stua som ha tatt et hint av noe slag)

På denne måten kunne faktisk folk høre hva de selv spillte, og den kunne vært mulig for lytterne og få en musikalsk opplevelse av et eller annet slag. Jeg syns faktisk det er litt frekkt, når noen sitter å spiller gitar at det kommer noe og skal øve på f.eks "Lisa gikk til skolen," som de ble lært for noen dager tilbake, eller kanskje bare prøve å trykke litt på de hvite å svarte tastene. Jaja, jeg vet... Dette er litt småsært... Men hvorfor hører de det ikke selv!? Det er aldri stille noen plass!

Ellers da... Joda; har hosta som en gal siden fredag - Herligt!!! Vil bli frisk, nå! Så sånn er det ;) Dagen på Hal går ellers sin gang, med volleyball, bønnevandring og lovsangskvelder, undervisning å forholdsvis slakke ettermiddager og kvelder.

Alle barna leste faglitteratur, unntatt Mari...

Har ikke komt helt igang med lesinga enda, har store planer om å få lest noe i helga, så kommer sterkt tilbake! Godt å være tilbake forresten! Uten om de evige ulike melodien, er dette plassen å vær :) Når det gjelder utenlandsoppholdet, så bjynner jeg mentalt å bli klar! En måned til utreise bare nå! Hoho, det blir bra!!! Vel, dette holder for denne gangen ;)

Snakkes! - *Air-five*

fredag 28. august 2009

Oink, oink, nå kommer jeg og tar deg!

Jeg sitter hjemme i Egersund, Hestnes å skriver. Når jeg sitter slik som dette, med hodet litt framoverbøyd, er det ubehagelig... Nettopp fordi jeg er tett i nesa, og jeg har en konstant trang til å snufse, selv om det sitter bomfast inni der. Men hva gjør jeg hjemme nå lurer du kanskje... La oss ta det fra starten -

Etter en fabelaktig kor-øvelse på Hald tirsdags kveld, hadde jeg vondt i halsen. For, som den selv-utnevnte dirigenten jeg var, ble det endel roping, slik det ofte blir når man gir et hannkjønn noe som kan lage nokså tøff lyd. Egentlig var mine intensjoner å ikke delta i koret i det hele tatt, men i løpet av en knap time, stod jeg nå der å vifta med hendene allikevell. Slik gikk det nå, og jeg koste meg masse!
Men, tilbake til saken - Jeg hadde vondt i halsen da jeg gikk å la meg. Når jeg våknet nesten morgen, var ikke tilstanden forbedret. Jeg sov. Lenge. Det gjorde godt, tenkte jeg, nå blir nok alt så bra så! Men den gang ei. Slik skulle det ikke gå. Dagen i dag kom, jeg stod opp til forkost, men hadde et intenst ønske om å gå å legge meg nedpå igjen. Jeg fungerte jo, men jeg var bare litt slapp... Så jeg traska tilbake til det improviserte rommet mitt.
Når jeg da våkna igjen stod rektor på døra. Hun begynnte å snakke om feber, munnbind, spise alene - Altså til en viss grad; isolasjon... Jeg klarte å mumle frem noe, om og bare kjøre hjem. Dette ble overraskende fort innfridd. Jeg ble møtt med en type forståelse, som er ny for meg blant lærere. Selfølgelig skulle jeg få kjøre hjem! Yes! Tenkte jeg, ingen munnbind! Yes; tenkte nok rektor - ingen smitte ;)

Jeg pakket sammen et par saker, og satte meg i bilen. I speilet ser Hald`s egen ettåring, Eirik, komme løpende, og jeg takket lett ja, til å bare få være passasjer. Da vi skal til å kjøre, springer han for å hente noen han har glemt, og kommer igjen med - nettopp ja, et munnbind! Han satt med munnbind fra Mandal til Egersund, sta fyr altså ;) "Vi skulle hatt slike gule smitte trekanter på rutene" Sitat: Eirik. Jeg klarer kanskje også å le av det en dag...

Dette er altså grunnen til at jeg plutselig fant meg selv spise middag sammen med min kjære mor og søster. Det er merkelig å være hjemme - dels fordi jeg ikke hadde forberedt meg mentalt på at jeg skulle hjem i dag, og plutselig var det, og dels fordi jeg føler meg overraskende hjemme på Hald. Det er liksom der jeg skal være nå, ikke her...

Hvordan har det seg at jeg synes at dette er så flaut - Kotelett-feber, den nye influensaen, svineinfluensa, gissebassesnue - Kjært barn har mange navn, nøff-nøff... Det er jo bare en ny type influensa. Jeg ser jo greia med at det ikke er kult hvis f.eks det kommer et raid på skolen. Men det blir så hysterisk med munnbind og "isolasjons snakk," jeg får helt hetta jeg! Vi i Norgen, med tidenes helse tilbud har vell ingenting å være redd for - Åh, folk stresser så! Dessuten blir jeg heller ferdig med det nå, enn å la det gå utover praksis oppholdet mitt - Bare slik at det er sagt :) Og med dette sier jeg - God natt :)

mandag 24. august 2009

Blåtur!

Fjelltun var årets hemmelige bestemmelsessted for Halds blåtur. Jeg var opprinnelig like holden til hele utflukten, og kunne myyyyye heller tenke meg å tilbringe helgen på Hald, hvor jeg ikke trenger gå med gummistøvler og regnbukse.

Vi pakket sekken etter den omstendige pakkelista vi hadde fått utdelt tidligere i uka - Når sant skal sies, liker jeg å vite hvor jeg skal og hva som skal skje... For; det er jo langt ifra sikkert at vi deler samme oppfatning om hva som trengs til en helg på heisatur, og hva som er apsolutt livsnødvendig for en helg i heia. Vell, jeg pakket sekken min etter beste evne, og krysset fingrene for at jeg skulle slippe å bære den så altfor langt til skogs.
Jeg kom meg med på bussen, og til nå gikk jo alt, etter omstendighetene bra. Vi fikk ganske kjapt utdelt en brødpose, og deretter en post-it lapp - Hva nå tenkte jeg, skal vi ha en lek? Men der tok jeg feil gitt! "Alt elektronisk utstyr - mobiler, Ipoder og klokker, oppi posen!"

Som sagt så endte vi opp på Fjelltun, en koselig plass rundt i Flekkefjord området - tror jeg. Uten ei klokke å kikke på stod liksom tida stillt, og programmt fra helga var og ble et mysterium. Teambuilding stod på programmet, og på lørdagen drog 12 ulike nasjoner og ikke minst kulturer ut på fjelltur. Før vi gikk, måtte vi opp på en liten forhøyning, og love foran alle de andre at vi skulle gjøre vårt beste, hjelpe andre og være positiv... Den siste satt så langt inne at det nesten gjorde vondt å i det høyt!
Så drog vi ut! Det stri regnet hele den lange veien opp til toppen (ja, ok, nå la jeg litt godt på! Men det regnet ca jevnt). Vi spiste matpakken vår, og hadd litt ulike team-aktiviteter før vi tok fatt på turen hjem. Kan tenke meg at det må være ganske spesiellt for mangen av de internasjonale - snakk om ild dåp i det norske leir-livet; for noen var det nok den lengste strekningen de hadde gått noensinne!

På kvelden samlet vi oss rundt bordet, det var til alles glede taco som stod på menyen! Etterpå gledet vi oss med herlig flerkulturell underholdning! Kvelden ble toppet med popkorn og pinnebrød rundt bålet, før vi sang oss inn i natten... Søndagen kom, med frokost og utvasking, før vi tok fatt på den glade landevei hjem igjen. Litt skitnere, litt slitnere og litt bedre kjent en da vi kom :)

onsdag 19. august 2009

"Internatet"

Dagene på Hald går sin gang - Frokost klokka 8, lunsj kl 13, forelesninger til kl 16 og kveldsmat kl 18...
Jeg er nå kommet til det stadiet i oppholdet på Hald, hvor jeg virkelig begynner å kjenne at jeg bor på et internat, både på godt og vondt. Dette er helt nytt for meg! Det er mye annerledes. Ting jeg ikke hadde tenkt på før... Ikke èn gang iløpet av den månders lange vente tiden hadde jeg begynnt å forberede meg mentalt på internat tilværelsen...

Her forleden natt foreksempel... Jeg hadde lagt meg til for å sove, etter ei stund med go`boka. Jeg lå der, på den noe harde senga, og altfor tynne, harde puta, og etter mye om og med begynnt å drive inn i drømmenes verden... Jeg blir med ett rykket ut av den lune fredfulle tilværelsen! Jeg hører sang... Høy sang... Men hvor kommer den fra? De som kjenner meg vet at jeg ikke er fullt så blid når jeg bli vekka, mildt sagt... Jeg blir sur, og det ble jeg også denne kvelden... Jeg storma ut på gangen, i min fine rosa pysjamas som engang tilhørte min kjære farmor, fullt og helt bestemt på å finne den ansvarlige! Men - ikke en lyd var å høre på gangen, jeg gikk tilbake å la meg i senga, der va den igjen. Den sang av hjertens lyst! Men hvor!? Rundt 00.30 kom stillheten... Men hvor var da sove-toget som skulle komme å ta meg med til drømmeland?

Da morgenen kom, kunne jeg konkludere med at jeg har ei sang glad jente fra Kamerun i naborommet. Før hun legger seg, liker hun og synge. Hun plugger musikk i øra, og synger lovsanger, av sine lungers kraft, på fransk ;)

mandag 17. august 2009

lørdag 15. august 2009

Living in a bubble...

Det regner... Faktisk så øser det ned!
Inni stua på Hald spilles det kort, sjakk, gitar og piano. Det er en jevn summing av stemmer. Noen øver på kinesiske gloser, andre korte ord på thai. Vi lever i vår egen lille bobble. Tida har liksom stoppet opp. Det eneste som eksistere er det som er og skjer innforbi veggene til dette gamle huset. Vi sover sammen, spiser sammen, tilbringer fritida vår - sammen...

I går kveld fikk jeg en akutt trang til et sosoialt avbrekk. Jeg logget inn på facebook, og ble overrasket av å se at verden faktisk går videre uten oss; uten meg... Folk lever livet sitt som normalt og ting går sin vante gang... Helt ærligt, føles det egentlig ganske merkelig og rart... Vi er liksom på leir i 6 uker... Heftig!

Vi har nå fått flybillettene på mail, og endelig utreise dato blir den 1.oktober, med hjemkomst 12. april for de som lurte på det ;)

Hvis det e noen som kunne tenke seg å komme ned en tur på besøk, så er det veldig, veldig lov! Bare å gi beskjed bittelitt på forhånd :)

Velkommen!!!

fredag 14. august 2009

De første dagene på Hald

Ja, så var jeg her da - i Mandal; på Hald!

Om det ble slik jeg hadde foventa? Ja, forventningene var vell heller litt labre på slutten av den lange vente tida mot skolestart. Så da mor tilbød seg å kjøre me til Mandal, takkte jeg fint nei til tilbudet, men angra kraftig i det sekundet jeg kjørte inn på Hald sin parkerings plass, og forstod at jeg var den eneste som hadde komt hit alene... Jeg kvinnet meg opp, tok veska på skulderen å steg ut av bilen... Men hva i all videste verden hadde jeg å frykte!? Snakk om og bli møtt med fullt utstukkede armer! De internasjonale elevene hadde allerede vært der i 3 dager, og møtte oss med gode vame smil.

Jeg fikk hjelp med bagasjen, fra bilen og inn på internatet, vi kommer inn på rommet som jeg deler meg ei flott jente, men - hjelpeste meg! Her snakker vi lite...! Lite rom, køy-seng faktor, og et klesskap på deling... Flaut, flaut, FLAUT! Altfor masse saker og ting. Unødvendig mye saker å ting... Og enda står det ting igjen i bilen som jeg rett å slett ikke tørr å ta med inn...

Folk er konge, å været er herlig og livet er bra! Deler rom med ei jente fra Thailand. Hennes thailanske navn er Supawande Lathon, men vi kaller henne Nui... Ikke spør meg om sammenhengen ;) Hun er herlig rett å slett, og jeg lærer noe på thai hver dag :) Hun har allerede gitt meg et Thai-navn... Mali, som betyr blomst. Det er også litt lettere å si for de fra Thailand ;)

Snakkes snart da!

mandag 13. juli 2009

Borte bra, men hjemme best?

Nå har vi komt oss hjem etter ei herlig helg i Drøbak, sammen med Ingunn, Eirik og deres to fantastisk flotte jenter! Etter en forholdsvis lang og hard tog-tur hjem for min del (Vet ikke helt hva som gikk galt, er tog-syke et vanlig fenomen?), er det å komme inn dørene, finne sofaen, katten og bare kjenne på det å være hjemme igjen er en delig følelse...

Men; langt inne i magen et sted kjennes en form for uro... Jeg er engstelig... For å reise... Vær hjemmefra... Savne det trygge, det kjente... Sofaen... Frustrerte fruer... Jeg har aldri vært hjemmefra før... Da er 6 månder i Bangkok litt drastisk - er det ikke?

Når jeg var liten leste vi om det å gru-glede seg, det e en god beskrivelse av hva slags følelser som stormer rundt i kroppen min for tiden... Det har aldri vært snakk om å trekke meg fra programmet, men jeg prøver bare å sette ord på at det ikke kommer til å bli lett for meg å reise... Kommer til å savne... Lengte...

Er jeg sterk nok..?

mandag 6. juli 2009

En start....

Endelig! Nå skal jeg begynne å blogge - Dette kommer til å bli helt knall! Bloggen blir nok primært brukt som et lite vindu, hvor dere kan stikke inn hodet for å sjekke hvordan det står til i Thailand, Bangkok, og i ukene på Hald i Mandal, hvor mitt hjem vil vær frem til jeg reiser av gårde rundt 1. oktober.... Men først er det sommer, og den skal nytes fullt ut!
Ses snart!