fredag 28. august 2009

Oink, oink, nå kommer jeg og tar deg!

Jeg sitter hjemme i Egersund, Hestnes å skriver. Når jeg sitter slik som dette, med hodet litt framoverbøyd, er det ubehagelig... Nettopp fordi jeg er tett i nesa, og jeg har en konstant trang til å snufse, selv om det sitter bomfast inni der. Men hva gjør jeg hjemme nå lurer du kanskje... La oss ta det fra starten -

Etter en fabelaktig kor-øvelse på Hald tirsdags kveld, hadde jeg vondt i halsen. For, som den selv-utnevnte dirigenten jeg var, ble det endel roping, slik det ofte blir når man gir et hannkjønn noe som kan lage nokså tøff lyd. Egentlig var mine intensjoner å ikke delta i koret i det hele tatt, men i løpet av en knap time, stod jeg nå der å vifta med hendene allikevell. Slik gikk det nå, og jeg koste meg masse!
Men, tilbake til saken - Jeg hadde vondt i halsen da jeg gikk å la meg. Når jeg våknet nesten morgen, var ikke tilstanden forbedret. Jeg sov. Lenge. Det gjorde godt, tenkte jeg, nå blir nok alt så bra så! Men den gang ei. Slik skulle det ikke gå. Dagen i dag kom, jeg stod opp til forkost, men hadde et intenst ønske om å gå å legge meg nedpå igjen. Jeg fungerte jo, men jeg var bare litt slapp... Så jeg traska tilbake til det improviserte rommet mitt.
Når jeg da våkna igjen stod rektor på døra. Hun begynnte å snakke om feber, munnbind, spise alene - Altså til en viss grad; isolasjon... Jeg klarte å mumle frem noe, om og bare kjøre hjem. Dette ble overraskende fort innfridd. Jeg ble møtt med en type forståelse, som er ny for meg blant lærere. Selfølgelig skulle jeg få kjøre hjem! Yes! Tenkte jeg, ingen munnbind! Yes; tenkte nok rektor - ingen smitte ;)

Jeg pakket sammen et par saker, og satte meg i bilen. I speilet ser Hald`s egen ettåring, Eirik, komme løpende, og jeg takket lett ja, til å bare få være passasjer. Da vi skal til å kjøre, springer han for å hente noen han har glemt, og kommer igjen med - nettopp ja, et munnbind! Han satt med munnbind fra Mandal til Egersund, sta fyr altså ;) "Vi skulle hatt slike gule smitte trekanter på rutene" Sitat: Eirik. Jeg klarer kanskje også å le av det en dag...

Dette er altså grunnen til at jeg plutselig fant meg selv spise middag sammen med min kjære mor og søster. Det er merkelig å være hjemme - dels fordi jeg ikke hadde forberedt meg mentalt på at jeg skulle hjem i dag, og plutselig var det, og dels fordi jeg føler meg overraskende hjemme på Hald. Det er liksom der jeg skal være nå, ikke her...

Hvordan har det seg at jeg synes at dette er så flaut - Kotelett-feber, den nye influensaen, svineinfluensa, gissebassesnue - Kjært barn har mange navn, nøff-nøff... Det er jo bare en ny type influensa. Jeg ser jo greia med at det ikke er kult hvis f.eks det kommer et raid på skolen. Men det blir så hysterisk med munnbind og "isolasjons snakk," jeg får helt hetta jeg! Vi i Norgen, med tidenes helse tilbud har vell ingenting å være redd for - Åh, folk stresser så! Dessuten blir jeg heller ferdig med det nå, enn å la det gå utover praksis oppholdet mitt - Bare slik at det er sagt :) Og med dette sier jeg - God natt :)

mandag 24. august 2009

Blåtur!

Fjelltun var årets hemmelige bestemmelsessted for Halds blåtur. Jeg var opprinnelig like holden til hele utflukten, og kunne myyyyye heller tenke meg å tilbringe helgen på Hald, hvor jeg ikke trenger gå med gummistøvler og regnbukse.

Vi pakket sekken etter den omstendige pakkelista vi hadde fått utdelt tidligere i uka - Når sant skal sies, liker jeg å vite hvor jeg skal og hva som skal skje... For; det er jo langt ifra sikkert at vi deler samme oppfatning om hva som trengs til en helg på heisatur, og hva som er apsolutt livsnødvendig for en helg i heia. Vell, jeg pakket sekken min etter beste evne, og krysset fingrene for at jeg skulle slippe å bære den så altfor langt til skogs.
Jeg kom meg med på bussen, og til nå gikk jo alt, etter omstendighetene bra. Vi fikk ganske kjapt utdelt en brødpose, og deretter en post-it lapp - Hva nå tenkte jeg, skal vi ha en lek? Men der tok jeg feil gitt! "Alt elektronisk utstyr - mobiler, Ipoder og klokker, oppi posen!"

Som sagt så endte vi opp på Fjelltun, en koselig plass rundt i Flekkefjord området - tror jeg. Uten ei klokke å kikke på stod liksom tida stillt, og programmt fra helga var og ble et mysterium. Teambuilding stod på programmet, og på lørdagen drog 12 ulike nasjoner og ikke minst kulturer ut på fjelltur. Før vi gikk, måtte vi opp på en liten forhøyning, og love foran alle de andre at vi skulle gjøre vårt beste, hjelpe andre og være positiv... Den siste satt så langt inne at det nesten gjorde vondt å i det høyt!
Så drog vi ut! Det stri regnet hele den lange veien opp til toppen (ja, ok, nå la jeg litt godt på! Men det regnet ca jevnt). Vi spiste matpakken vår, og hadd litt ulike team-aktiviteter før vi tok fatt på turen hjem. Kan tenke meg at det må være ganske spesiellt for mangen av de internasjonale - snakk om ild dåp i det norske leir-livet; for noen var det nok den lengste strekningen de hadde gått noensinne!

På kvelden samlet vi oss rundt bordet, det var til alles glede taco som stod på menyen! Etterpå gledet vi oss med herlig flerkulturell underholdning! Kvelden ble toppet med popkorn og pinnebrød rundt bålet, før vi sang oss inn i natten... Søndagen kom, med frokost og utvasking, før vi tok fatt på den glade landevei hjem igjen. Litt skitnere, litt slitnere og litt bedre kjent en da vi kom :)

onsdag 19. august 2009

"Internatet"

Dagene på Hald går sin gang - Frokost klokka 8, lunsj kl 13, forelesninger til kl 16 og kveldsmat kl 18...
Jeg er nå kommet til det stadiet i oppholdet på Hald, hvor jeg virkelig begynner å kjenne at jeg bor på et internat, både på godt og vondt. Dette er helt nytt for meg! Det er mye annerledes. Ting jeg ikke hadde tenkt på før... Ikke èn gang iløpet av den månders lange vente tiden hadde jeg begynnt å forberede meg mentalt på internat tilværelsen...

Her forleden natt foreksempel... Jeg hadde lagt meg til for å sove, etter ei stund med go`boka. Jeg lå der, på den noe harde senga, og altfor tynne, harde puta, og etter mye om og med begynnt å drive inn i drømmenes verden... Jeg blir med ett rykket ut av den lune fredfulle tilværelsen! Jeg hører sang... Høy sang... Men hvor kommer den fra? De som kjenner meg vet at jeg ikke er fullt så blid når jeg bli vekka, mildt sagt... Jeg blir sur, og det ble jeg også denne kvelden... Jeg storma ut på gangen, i min fine rosa pysjamas som engang tilhørte min kjære farmor, fullt og helt bestemt på å finne den ansvarlige! Men - ikke en lyd var å høre på gangen, jeg gikk tilbake å la meg i senga, der va den igjen. Den sang av hjertens lyst! Men hvor!? Rundt 00.30 kom stillheten... Men hvor var da sove-toget som skulle komme å ta meg med til drømmeland?

Da morgenen kom, kunne jeg konkludere med at jeg har ei sang glad jente fra Kamerun i naborommet. Før hun legger seg, liker hun og synge. Hun plugger musikk i øra, og synger lovsanger, av sine lungers kraft, på fransk ;)

mandag 17. august 2009

lørdag 15. august 2009

Living in a bubble...

Det regner... Faktisk så øser det ned!
Inni stua på Hald spilles det kort, sjakk, gitar og piano. Det er en jevn summing av stemmer. Noen øver på kinesiske gloser, andre korte ord på thai. Vi lever i vår egen lille bobble. Tida har liksom stoppet opp. Det eneste som eksistere er det som er og skjer innforbi veggene til dette gamle huset. Vi sover sammen, spiser sammen, tilbringer fritida vår - sammen...

I går kveld fikk jeg en akutt trang til et sosoialt avbrekk. Jeg logget inn på facebook, og ble overrasket av å se at verden faktisk går videre uten oss; uten meg... Folk lever livet sitt som normalt og ting går sin vante gang... Helt ærligt, føles det egentlig ganske merkelig og rart... Vi er liksom på leir i 6 uker... Heftig!

Vi har nå fått flybillettene på mail, og endelig utreise dato blir den 1.oktober, med hjemkomst 12. april for de som lurte på det ;)

Hvis det e noen som kunne tenke seg å komme ned en tur på besøk, så er det veldig, veldig lov! Bare å gi beskjed bittelitt på forhånd :)

Velkommen!!!

fredag 14. august 2009

De første dagene på Hald

Ja, så var jeg her da - i Mandal; på Hald!

Om det ble slik jeg hadde foventa? Ja, forventningene var vell heller litt labre på slutten av den lange vente tida mot skolestart. Så da mor tilbød seg å kjøre me til Mandal, takkte jeg fint nei til tilbudet, men angra kraftig i det sekundet jeg kjørte inn på Hald sin parkerings plass, og forstod at jeg var den eneste som hadde komt hit alene... Jeg kvinnet meg opp, tok veska på skulderen å steg ut av bilen... Men hva i all videste verden hadde jeg å frykte!? Snakk om og bli møtt med fullt utstukkede armer! De internasjonale elevene hadde allerede vært der i 3 dager, og møtte oss med gode vame smil.

Jeg fikk hjelp med bagasjen, fra bilen og inn på internatet, vi kommer inn på rommet som jeg deler meg ei flott jente, men - hjelpeste meg! Her snakker vi lite...! Lite rom, køy-seng faktor, og et klesskap på deling... Flaut, flaut, FLAUT! Altfor masse saker og ting. Unødvendig mye saker å ting... Og enda står det ting igjen i bilen som jeg rett å slett ikke tørr å ta med inn...

Folk er konge, å været er herlig og livet er bra! Deler rom med ei jente fra Thailand. Hennes thailanske navn er Supawande Lathon, men vi kaller henne Nui... Ikke spør meg om sammenhengen ;) Hun er herlig rett å slett, og jeg lærer noe på thai hver dag :) Hun har allerede gitt meg et Thai-navn... Mali, som betyr blomst. Det er også litt lettere å si for de fra Thailand ;)

Snakkes snart da!