Verdens Beste Jobb!

Jeg har verdens beste jobb -

Og mer er det ikke å si om den saken :)

Hjerte smerte

Vi tussler hjem fra matbutikken en tirsdagskveld, klokka har passert 20.00 og posene med mat dingler rundt oss der vi går. Vi nærmer oss en liten gruppe med unger, som etter hva øye kan dømme er mellom 4 til kanskje 8 år. Hello - sier jenta, og ekkoet lyder fra de andre barna. Vi svarer dem og smiler. Hun rekker ut armen med den lille skittne handa formet som en skål. Så kommer det andre, og mest sannsynligt slutten på hennes engelske ordvokabular. Money!
De andre følger igjen etter henne. Money, money, money!!! Vi fortsetter å gå. Det gjør fysisk vondt i kroppen. Vi kan ikke gi dem penger. De følger etter oss, noen har tatt tak i overdelen min, jeg snur meg ikke for å se hvem av dem. Redd for å gi etter, snu lommeboka på hodet og tømme hele dens innhold i hendene deres. De ville vært å gjøre dem en bjørnetjeneste, la foreldrene se at det lønner seg for dem å la barna springe på gata i steden for å sitte på skolebenken - men det forstår jo ikke de. De ser bare to kipe faranger, med tonnevis med mat i poser på vei hjem...

Bangkok!

Back in Bangkok, back in business!
En nattbuss fra Mukdahan - og vips! Så var vi tilbake i storbyen! I det sekund jeg detter ut av bussen, grunnet min massivt tunge håndbagasje(les: 20 kilos tung sekk, pc og mitt varemerke på reisefot - en pose med diverse rester det ikke var plass til verken i koffert eller sekk) Folk er travle og har ingenting til overs for enda en farang med x-antall kollier.
Kl er 5 på morgenen, jeg er trøtt og har vondt i nakken, så med maskaraen på knærne setter vi i gang å gå mot området hvor taxiene har bestemt seg for å samles. Det er enklere sagt en gjort, da min trille-koffert som har kommet til trassalderen, i de grad kofferter kan komme i en trassalder, et mer riktige ord for dette er vell kanskje - kassering; det er heller lite relevant, men siden jeg først er i gang kan jeg meddele at denne mørkegrønne Samsoniten har hatt sin siste reise..!
Vi kommer frem til taxiene og deres humørsyke sjåfører, det er visst ikke bare jeg som har tendenser til morgengrettenhet, vår enorme mengde bagasje er heller lite populært siden byens stereotype av en drosje er en toyota med et nesten ikke eksisterende bagasjerom. Det slår ned i meg en kjærlig tanke til min polo som venter på meg der hjemme - Lett hadde den fiksa dette, det er uroligt hva en kan få plass til i en Polo! Bilen og all dens ledige plass stues full, vi krangler om prisen og hvorvidt det skal brukes takstameter eller ikke, så knaker og humper det avgårde.
Så, vell fremme(hurra!). Kofferten, ryggsekken og alt det andre pikkpakket slepes opp de 5 etasjene opp til legligheten vår - Åh, det er godt å være "hjemme", ha si egne lille plass, kunne kjøpe inn stearinlys og oppvaskmiddel, noe som gir en viss hjemmekoselig følelse... Dette er vår plass! Av elektroniske artikler finner du vannkoker og mikro, så middagen spises ute, til frokost serveres det yogurt, banan og musli. Så tilslutt, høydepunktet... Vi har trykk i dusjen!!! Noe som betyr at vi slipper å stå med hodet hengende over en bøtte når håret skal vaskes! Luksus altså! Tilværelsen er herlig:)

Så velkommen skal du vær, kom inn, sitt ned og slapp av! Det ser ikke alltid slik ut... Noen ganger er det verre... ;)

Tempus fugit

Da de ringt fra Hald, og sa at jeg skulle få reise til thaienes land, nølte jeg ikke med å si ja til plassen, men stusset allikevell på hvor de hadde valgt å plassere meg. Asia? - men, eg ville jo til Afrika, Brasil; en land som ikke er besøkt av enhver sol-glad turist. Thailand... Alle har jo vært i Thailand!

Tenk i dag, ganske så nøyaktig, har jeg vært her i en måned! En måned - allerede! Dagene og ukene har fløyet avgårde. Jeg begynner sakte men sikkert å vende meg til tanken på å være her i ytterligere 5 månder. Nå eg snart tiden vår komt til en ende her i Mukdahan. En by som jeg har blitt glad i og som det blir trist å reise fra. Tida er snart inne for å ta fatt på storbylivet, den evige stømmen av travle mennesker og biler som konstant spytter ut eksos, samtidig reiser jeg til møter med nye mennesker, til lovsanghjemmet og alle de herlige barna der, nye oppdagelser og erfaringer. Jeg ser utroligt fram til å komme igang med jobben jeg har blitt sendt her for å gjøre.

Dette sol-rike landet er så utroligt mye mer en lange hvite strender, palmer og smil. Det rommer en gjestfrihet og frimodighet som vi i vesten har en masse å lære av. Jante-loven eller noe som ligner på den eksistere ikke her. Ei norsk småby jente fra sør-vest landet har et par ting å lære når det gjelder å slippe seg litt løst, være spontan, droppe planlegging og kjenne at en ikke alltid har kontroll.

Noen bilder...

Aerobic i parken, hver dag kl 17!

Mukdahan - tommel opp:)

I går var vi på besøk i Nasjonal parken. Jeg var gira -

Vi skulle gå opp til fossen -

Nordmannen ser et par stråler med vann som renner ned fra fjellveggen,

en thai ser en gylden mulighet til å bli våt... Turen var fin:)

Skille mellom to vidt forskjellige bostandere er ikke stor, dette bildet er tatt fra rommet vårt.



I Thailand spiser de ALT!

Frukt selges overalt! Her var å besøkte ferskmarkede...

Så, jeg har det bra! Virkelig...:) Og jeg har på følelsen at disse siste fem måndene kommer til å løpe i fra meg! Så med dette sier jeg - Tempus fugit (tiden flyr) så carpe diem (grip dagen)!!!