Jeg har utsatt dette blogginnlegget lenge - har hatt det i tankene i snart en måned, men har enda ikke klart å blitt helt enig med megselv. Jeg vil fortelle dere om Lovsangshjemmet, men når alt kommer til alt - så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke finne ordene!

Selvsagt kan jeg servere dere ren fakta, og skrive at Lovsangshjemmet ble startet opp i 2002, og drives i dag med støtte fra b.l.a. Det Norske Misjons Selskap.Per idag rommer barnehagen 30 barn fra 6 mnd til 3 år.

Så begynner ting å bli vanskelig. Jeg leter og leter, men klarer ikke finne frem til ordene jeg har lyst til og bruke når jeg beskriver denne helt spesielle plassen. Det er så mye følelser som settes i sving, på godt og vondt. Tingen er vell den, at det ikke er alt som kan beskrives med ord - noen ting må bare oppleves.

Legger ved noen bilder- kanskje de kan hjelpe meg å vitne om hvor fantastisk dette prosjektet er!

Lovsangshjemmet, et lyspunkt i hverdagen:)

Øverst i bildet kan motorveien skimtes.

Dette er First, hun kan være et lite troll!

Men guri malla, så nydelig hun er!

Her er hun klar for bading, barna bades hver dag før de går hjem.

De er jo bare helt herlige!

Kruu On, hun jobber med de minste barna.

Utrolig flink og tålmodig med barna, og alltid masse kjærlighet å gi.

Ettermiddagsaktiviteter - barn i alle aldere kommer for å leke, få

enkel dataopplæring, engelsk, fiolin, piano og gitar undervisning.

Men sånn avslutningsvis - I går hadde vi besøk av en Australsk kvinnegruppe, som har bestemt seg for å støtte prosjektet i 3 år fremover. De kikket litt rundt, tok noen bilder og sa - Dette er en plass med håp...

Verdens Beste Jobb!

Jeg har verdens beste jobb -

Og mer er det ikke å si om den saken :)

Hjerte smerte

Vi tussler hjem fra matbutikken en tirsdagskveld, klokka har passert 20.00 og posene med mat dingler rundt oss der vi går. Vi nærmer oss en liten gruppe med unger, som etter hva øye kan dømme er mellom 4 til kanskje 8 år. Hello - sier jenta, og ekkoet lyder fra de andre barna. Vi svarer dem og smiler. Hun rekker ut armen med den lille skittne handa formet som en skål. Så kommer det andre, og mest sannsynligt slutten på hennes engelske ordvokabular. Money!
De andre følger igjen etter henne. Money, money, money!!! Vi fortsetter å gå. Det gjør fysisk vondt i kroppen. Vi kan ikke gi dem penger. De følger etter oss, noen har tatt tak i overdelen min, jeg snur meg ikke for å se hvem av dem. Redd for å gi etter, snu lommeboka på hodet og tømme hele dens innhold i hendene deres. De ville vært å gjøre dem en bjørnetjeneste, la foreldrene se at det lønner seg for dem å la barna springe på gata i steden for å sitte på skolebenken - men det forstår jo ikke de. De ser bare to kipe faranger, med tonnevis med mat i poser på vei hjem...