Fire jenter fra Norge, (Midlertdig bosatt i Mukdahan, Thailand), bestemte seg en torsdag i oktober, for å ta en tur til Vietnam, siden de hadde langhelg og hele pakka! På det store internettet hadde de lest om byen Hoi An, og dens flotte strender, "ja, hvorfor ikke?" tenkte de, og fredag morgen bare det av sted. Første stopp - Savannakeht, Laos.
Vi ankom Laos fredags formiddag, bussen videre til Vietnam gikk ikke før på kvelden, så vi hadde dagen til å kikke oss litt rundt i byen. Selv om det bare er en elv som skiller Mukdahan og Savnnakeht, er disse to byene svært så forskjellige. Søppelen fløt rundt i gatene, og det ante ingen tvil om at dette er et fattig land. Det var som å ta et skritt tilbake i tid når det gjelder utvikling.
På vår ferd etter å finne en minibank og noe mat, passere vi den lokal barnskolen, hvor det var friminutt. Hvite er nok en enda større skjeldenhet her, for barna stormet mot oss, smil, lo og ropte. Det var rett før de kom igjennom gjerdet, som skillte oss fra dem. Vi knipset noen bilder av dem, for så og vise til dem på displayet -det var stort! Noen fraser ble haltende kommunisert, og vi fikk sagt hva vi het. Mens vi stor der, møter jeg blikke til en av jente, hun griper den bleike handa mi og holder den noen sekunder i sin, før vi tar farvell, og tussler videre.
Skolebarn i Laos
Bananer i laaange baner
Finger mat, sticky rice og grilla kylling til kvelds
I 10-tida går bussen videre til Vietnam. Den humper og dumper avgårde, bussen rister og bråker, de harde setene av en type "skinn" var sikker fine engang, nå ser de ut som om et vilt sultent dyr har gått løst på dem. Det var ikke dette vi venta oss... Aldri, aldri, aldri mer skal jeg klage på den norske standeren av buss og vei! Airconditionen er det nærmeste åpene vinduet, hvor det også naturligvis kommer inn eksos og skitt, som tilslutt dannet et ekstra lag "hud". Røykeloven er ikke noen som eksistere her i distriktet så en konstant, kvalmene røyklukt fyller den lille bussen, der vi hopper avgårde... Hei - Hvor det går!
Våkner lørdags morgen på grensa til Vietnam, skitten, svett og klam - nå er vi orndtlige backpackere!
Bussen tar oss til Da Nang, vi tar sier hadet til de fire karene som kjører bussen, som har passet godt på disse fire hvite jentene som ikkje sjønner et ord av hva de sier, og som vi har på merkverdig vis begynnt og bli glad i. Hoi An er nå bare en liten kjøre time unna. Klokka har passet to på lørdagen, vi har nå vært på reis i 27 timer. Vi henvender oss på bussholdeplassen, for å få greie på hvilken buss vi må ta hjem igjen. Den eneste bussen som går tilbake til Savannakeht, slik at vi rekker skolen på mandag, går kl 17. Det gir oss hele 3 timer i Vietnam.
Vi har intet annet valg en å droppe Hoi An. Avgjørelsen er knall hard, men den måtte tas, og vi som var sååå nær målet. Men, Danang er også en kystby!!! Vi kaprer nærmeste taxi, og tilbringer en herlig, velfortjent time på stranda.
Endelig har jeg fått et lite innblikk i hva det vil si å være backpacker. Reise med buss fra by til by, krysse landegrenser og treffe en masse mennesker. Tenk nå om situasjoen var slik at vi kunne tilbrakt et par dager her i Vietnam - det hadde vært helt perfekt! Kanskje det blir backpacking neste sommer???
Sliten og skitten; backpacker`s life - Jeg likte det!
Her er jenten som vet og ordne seg!
Turen hjem var lang og klam, og buss sjåførene var ikke like hyggelige som de forrige. Vi trodde vi hadde funnet en rutebuss, men der tok vi feil gitt! Ikke bare måtte vi betale mer siden i var "Amerikanere", (for prisene som stod inne på tavla på billettkontoret var selfølgelig bare for vietnamesere, og siden vi bare var på slik gjennomreise hadde vi et stramt budskjett, for å ikke sitte igjen med en masse dong(som er vietnamesiske penger), og på denne måten hadde vi heller ikke nok penger til mat) men vi hadde havna på en slags varetransport-buss, som etter en times kjøring stoppa for å demonter bussen og lesse på varer. Engelsk kunnskapene var lik null, slik at vi ikke hadde mulighet til å få spurt hva det var som skjedde....
Tisse-pause! Noen søte geite killinger som vasset rundt i søppelet som var strødd langs veien.
Vel hjemme! Tommel opp for en kjekk helg! Dusj og tannpuss gjorde godt for velværen. Men jeg må innrømme at jeg likte det - og ikke hele tiden vite hva neste trekk blir, skittenheten, friheten. Mari - den fødte backpacker!
Aerobic i parken, hver dag kl 17!
I går var vi på besøk i Nasjonal parken. Jeg var gira - 
Skille mellom to vidt forskjellige bostandere er ikke stor, dette bildet er tatt fra rommet vårt.
Frukt selges overalt! Her var å besøkte ferskmarkede...
