Jeg har utsatt dette blogginnlegget lenge - har hatt det i tankene i snart en måned, men har enda ikke klart å blitt helt enig med megselv. Jeg vil fortelle dere om Lovsangshjemmet, men når alt kommer til alt - så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke finne ordene!

Selvsagt kan jeg servere dere ren fakta, og skrive at Lovsangshjemmet ble startet opp i 2002, og drives i dag med støtte fra b.l.a. Det Norske Misjons Selskap.Per idag rommer barnehagen 30 barn fra 6 mnd til 3 år.

Så begynner ting å bli vanskelig. Jeg leter og leter, men klarer ikke finne frem til ordene jeg har lyst til og bruke når jeg beskriver denne helt spesielle plassen. Det er så mye følelser som settes i sving, på godt og vondt. Tingen er vell den, at det ikke er alt som kan beskrives med ord - noen ting må bare oppleves.

Legger ved noen bilder- kanskje de kan hjelpe meg å vitne om hvor fantastisk dette prosjektet er!

Lovsangshjemmet, et lyspunkt i hverdagen:)

Øverst i bildet kan motorveien skimtes.

Dette er First, hun kan være et lite troll!

Men guri malla, så nydelig hun er!

Her er hun klar for bading, barna bades hver dag før de går hjem.

De er jo bare helt herlige!

Kruu On, hun jobber med de minste barna.

Utrolig flink og tålmodig med barna, og alltid masse kjærlighet å gi.

Ettermiddagsaktiviteter - barn i alle aldere kommer for å leke, få

enkel dataopplæring, engelsk, fiolin, piano og gitar undervisning.

Men sånn avslutningsvis - I går hadde vi besøk av en Australsk kvinnegruppe, som har bestemt seg for å støtte prosjektet i 3 år fremover. De kikket litt rundt, tok noen bilder og sa - Dette er en plass med håp...